Tore fra Hallingdal flyttet med sine foreldre fra Sorteberg i Hallingdal til Synnes omkring 1820. (Mer om dette kommer etter hvert, med bilder). Bestefar Andreas Raaum fortalte at han gikk for å være storkjefta.

Slik jeg kjenner tradisjonen fra hans svoger Andreas Bernhoft Synnes like før han døde, kjente hans Tores sønn Johannes seg tvunget til å selge gården, fordi den ble demt ned etter at han hadde solgt hogstrettigheter. Det er i dag ikke noe igjen av gården, men disse to bildene viser stedet sånn omtrent:

I bakkant av bildet og til høyre lå Synnesgårdene. Johannes eide begge.

Mjøsundelva kommer ned i dalen som er skjult av åsen som kommer ut i elva til høyre i bildet.

Det vi ser her, er den oppdemte elva, slik at betydelige deler av gården ble liggende under vann.

 

Bidlene er tatt litt ovenfor 20-tallet som står til venstere for gårdsnavnet Sundnes (Synnes)


Så noen bilder som viser nabogården Braateng, som fortsatt drives. Det kan gi et visst inntrykk av hvordan Synnes var:

Og fossen ved Braateng:

Litt lenger nede ser vi hvordan elva er demt opp:


Deretter kjørte jeg over fjellet til Høylandet, og hvis mannen jeg snakka med sa rett, var Andreas Raaums far fra "Midtgarden":

Det er sånne bygninger som gir mening i å diskutere hvor mange vinduer det er i Einskogen.


Neste stopp var Flått, der bestefar vokste opp hos tante og onkel. Jeg er i tvil om det er riktig gård jeg har bilde av:


Deretter kjørte jeg til Løkholmen, og for første gang helt ned med bil.

Bestemor og bestefar kjøpte gården da de gifta seg. Den er nesten uten jord, og skogen var uthogd.

Andreas Raaum var forsikringsmann, mens Anna drev gården.

<

Svært så egenprodusert maleri, og nedenfor utsikten innover fjorden, over "Lissholmen" fra Anna og Andreas' kåbolig, som Ann Elisa og hennes familie nå har som feriebolig.

På "leira" til høyre fror naustet skjedde det noe jeg forteller om den dag i dag.

Magne Andreas og jeg fant ut at vi skulle se hvor langt "senn" det var på svenskpilken. Jeg holdt i pilken, og han sprang.

Og der satt svenskpilken godt inne i handa mi.

Jeg fikk en tur til doktor Valeby; først ro over til Teplingan der bilen vår sto; så til Kolvereid på veier få husker i dag, og deretter vente til han kom tilbake. Da satte han ei bedøvelsessprøyte, tok tanga og dro ut pilken. Bedøvelsen virka på hjemveien i det minste. Og pilken var like hel, den.

Magne Andreas fikk selvfølgelig skylda for det hele, noe som var helt urettferdig.

Men jeg fikk jo pilken i handa, og har arr den dag i dag, så det var vel et forsøk fra de voksne på å fordele ubehaget ved episoden.

Moskus-stolen i Holmen.


Da Synnes var solgt, kjøpte Johannes gåden Skaftnes i Foldereid, men døde kort tid etterpå. Min oldemor Elen dro med bøling og unger over fjellet til Bogan,, gode tjue kilometer i luftlinje. I Bogan hadde hun slekt,og fikk hjelp til å krysse fjorden der.

Skaftnes var i dårlig stand, så Elen måtte til med å bygge nye hus.

Gammelstua er under oppussing nå, etter det "Istes" mann forteller.

I bakgrunnen Skjolden, som det forventes en dag ramler i fjorden, noe som vil føre til en katastrofe fra Foldereid til Kolvereid.

Tilbake