Tilbake til første side 


Om kritikken av Heyerdahl - hvorfor kommuniserer ikke forskerne? Eksempel C. Kellers artikkel på Skepsis-sidene.

Nils Andras Erstad



Igjen sitter jeg her og leser Christian Kellers harang om Heyerdahl. Jeg leser det ikke som historiker (fordi jeg ikke er det), ikke som akademiker (noe jeg er, men jeg omgås svært få av sorten). Jeg forsøker å se hva det er som gjør at den kommuniserer bare innen snevre kretser. Kanskje kan en komme litt på sporet ved å tenke litt over hva som er felles for to folkekjære nordmenn som nevnes: Heyerdahl og Helge Ingstad. Heyerdahl og Ingstad har noen ting felles: De framstår som "gode eventyrlystne nordmenn", er sta når det gjelder å følge en ide eller drøm, villige til å lese gamle kilder på kildenes egne premisser - men aller viktigst: Det virker ikke som om de forakter folk flest, og de kan å fortelle ei god historie.

Så er jo forskjellen på dem som forskere at den ene tester teoriene sine både framlengs og baklengs og på tvers og lytter til andre, mens den andre flyter ut, for å si det sånn.

Når det gjelder dette, er det klart at det er Ingstad og Keller som gjør det samme: De går nøyaktig gjennom detalj på detalj. Men, mens Ingstad forteller ei historie samtidig (hans fortelling om leitinga etter Vinland slår alt av kriminallitteratur etter min mening), fortaper Keller seg i detaljer, detaljer, detaljer. Alternativt forsøker Keller å fortelle ei historie om en skurk som driver bevisst forfalskning for å oppnå noe. Innen snevre kretser ser jeg ikke bort fra at fortellingen fungerer på de premissene.

Nå er det slik at journalister i det vesentlige må kommunisere med vanlige mennesker. Det har med fenomenet demokrati å gjøre. På sitt beste er en journalist en formidler av vesentlig kunnskap. En formidler er en som når fram til vanlige mennesker. Det finnes ikke noe annet mål på en vellykket formidler enn at han (hun) når fram. (I en av sine nesten uleselige bøker skrev nå avdøde pedagogikkprofessor Nyborg, her sitert etter hukommelsen: "Det finnes ikke dårlige elever, bare dårlig pedagogikk".)

Hva vil den vanlige mann eller kvinne sitte igjen med etter å ha lest Keller? Keller påviser at Heyerdahl - som den vanlige leser vet at reiser verden rundt og holder på med allverdens prosjekter - ikke har lest alle de finurlige bøkene som den lærde historiker graver seg ned i. Heyerdahl kjenner kanskje ikke til alle detaljene - men hva så? vil vanlige folk tenke. Det var da veldig til edder og galle for sånt småtteri, vil folk tenke. At noen bøker er mer kjent blant akademikere enn Heyerdahl tror? Ja, og så? vil folk tenke.

Jeg finner ikke et eneste argument for at Kensingtonsteinen er et falsum hos Keller, men insinuasjoner om motiver for å tro på falskneriet. Hvilken status forskningen har i dag vet ikke jeg, men Magnussons glimrende forklaring av fenomenet i det store verket om vikingene, er et skoleeksempel på kommunikasjon. Etter å ha lest den, er en ikke særlig i tvil. Men "en" mener jeg en ikke-historiker.

Kellers utsagn om at Kensingtonsteinen med "90 % sikkerhet [er] laget av ham eller hans venner" leser vanlige mennesker som "det er jo 10 % sjanse for at Heyerdahl ikke tar feil." Som akademiker vet jeg at dette er en feiltolkning, men det krever strengt tatt kunnskap om vitenskapsmetode. Husker jeg ikke feil, finnes det f.eks. enkel dokumentsjon av at Ohman hadde ei bok der sidene med runer var ekstra flittig brukt? Hvordan det nå enn er, Magnussons gjennomgang av Kensingtonsteinen er et klassisk eksempel på god kommunikasjon av forskning. Den beskriver prosessen som fører til at historikerne kan si noe om hvor sannsynlig en påstand er eller ikke. Når det slenges om seg med "vi forskere har kommer fram til at ..." i stedet, da velger folk å tro på det som i farta gir best mening, virker mest sannsynlig - og nok også hva som virker mest "morsomt".

Ivar Bårdsons beskrivelse av Grønland er den eneste kilden jeg finner sånn i farta. Og igjen med det forbehold at min islandsk er ganske så rusten: Her har vi et kildeskrift som faktisk forteller at det var livsfarlig å fare til Grønland på grunn av isforholdene, og at den siste islandske ekspedisjonen fant verken norrøne folk eller "skræler", men derimot ganske så mye vilt fe. Dette er et argument som går rett inn i det Heyerdahl sier, det angår den måten han tenker på. Det er begripelig for "folk flest", og krever ikke at vi tror på forskeren fordi han er forsker og har lest noen bøker ikke Heyerdahl har lest.

Hvis det er slik at vesentlige forskere tror Heyerdahl er en seriøs forsker, da er en artikkel som Kellers på sin plass. I et forskningstidsskrift som leses av forskere og andre som orker å detalje seg gjennom side etter side. Hvis det er viktig å vise sin forargelse blant likesinnede, helt greit. Men hvis det er et problem at folk flest heller tror på Heyerdahls teorier enn ... hva var det nå han het igjen ... det var han som har nesten samme navnet som den cornflakesen du vet, han som sier at Heyerdahl ikke har lest alle bøkene ...

Unnskyld, her ble jeg usaklig. Men så lett er det å være usaklig overfor en akademiker som ikke forsøker å kommunisere utenfor egne rekker. God forskning består i å løse gåter, å finne fakta. Billedlig sagt: Å undersøke "hvem som har gjort det". Nå som moderne kriminallitteratur er i ferd med å fortape seg i beskrivelse av politifolks sosiale og personlige problemer, og/eller samfunnsforhold, dvs. går inn på henholdsvis romanens og såpeoperaens område - er tida kanskje inne for å vise fram forskning som en spennende søken etter "hvem som har gjord det"?

Helge Ingstad greier det i boka om jakten på Vinland. Det finnes sikkert langt flere som kunne hvis det var status i det. Det skulle vel ikke være slik at den som kan uttrykke seg enkelt og forståelig utsettes for mistanke om å ikke være dyp nok som forsker?

Som statist under innspillingen av Sofies Verden traff jeg en professor i overflatekjemi. I løpet av ganske kort tid kunne han fortelle om en fascinerende leiting etter årsak og botemiddel for så tilsynelatende forskjellige problemer som betongkonstruksjoner som ruster og hofteproteser som avvises av kroppen. Det var noe med måten vi møttes på som gjorde at han ikke var "akademiker" men et medmenneske som fortalte et annet medmenneske en artig historie om hvordan han arbeidet, hva han lurte på. Og innerst inne, hvem han var.

Jeg antar at han kan skrive totalt ubegripelige artikler om emnet. Det må han kunne hvis han er noe annet enn en Heyerdahlaktig fantast. Det er for all del viktig at det skrives slike artikler som bare insidere forstår. Men det var uhyre fascinerende å høre på denne mannen som beskrev grenseområdet mellom fysikk og kjemi, sammen med sine drømmer og håp og sin undring. Jeg har alltid opplevd kjemi som noe av det kjedeligste som kan tenkes, men han trengte gjennom, selv til meg.

Så er jeg inne på "human touch"-journalistikken? Ja, jo, kanskje. La meg ta et lite tankeeksperiment. I en eller annen diskusjon på skepsislista, der det vitenskapelige testostoron-nivået var rimelig høyt og forståbarheten for oss utenforstående var tilsvarende lav, kom det fram en antydning om at TøvsugerMartin holder på med et eller annet som kunne være temmelig revolusjonerende. Det var i det minste slik det kunne leses. La oss anta at det jeg leste mellom linjene var riktig. Da er jeg interessert i hva dette er for noe, og jeg er interessert i mennesket.

Jeg er ikke interessert i å vite hvordan sofaen hans ser ut, om han liker dyr om han i så fall er katte- eller hundemenneske. Men hva er det som fascinerer ham med det han holder på med? Hva får et menneske i dag til å være akademiker, hvilken drøm om hvilken viten er det som driver ham fram? Hvilken ny kunnskap, og hvorfor akkurat denne kunnskapen er så viktig? Hvordan vil dette angå meg, hvordan kan det sies slik at jeg opplever det som rasjonell kunnskap, og ikke bare påstander om at det er slik? Og hvordan fralurer han naturen denne kunnskapen?

I et demokrati er strengt tatt folk flest de offentlig ansatte forskeres arbeidsgivere, oppdragsgivere. Dette er en bemerkning som fort kan føre ut i et uføre, med "demokratisering" av fri forskning, dvs. avskaffing av fri forskning. Det er ikke mitt poeng. Men det finnes et legitimeringsbehov. Hvis den moderne forsker (som fenomen) ikke greier å framstå som "en av oss" i ordets beste forstand, vil han ganske snart oppdage at det ikke finnes annet enn oppdragsforskning. Styrt av markedskreftene slik de ser ut ovenfra.

Paradoksalt nok kan det hende at Heyerdahl gjør den jobben for de miljøene som nå kritiserer ham som verst. Han får det de holder på med til å virke spennende, interessant, viktig.

 

Tilbake igjen.