PÅ JAKT ETTER ASHOKA

Egentlig var min plan å komme meg ut av Dehli fortest mulig: Det var gode førti varmegrader, forurensningen så sterk at de selvformørkende glassene i brillene mine holdt seg lyse og det spiller liten rolle om man bruker solfaktor eller ikke. Jeg hadde kommet meg på beina igjen etter en 47 timers matforgiftning, en sånn med feber, og søvn i de periodene det var mulig å gå ut av toalettet. Og så var det denne reisebyråagenten som forsøkte å overbevise meg om at egentlig ville jeg ikke til Sikkim, men til Kashmir. For, ifølge reisebyråagentene i Dehli er Sikkim livsfarlig og fullt av terrorister, mens Kashmir er det fredeligste sted på jord. (Dette var fem uker før det smalt igjen i Kashmir.) For en storbyubefaren nordmann er disse agentene bare mulig å komme unna ved å lure seg ut. Så jeg hadde sneket meg ut, skaffet en autorickshaw som så absolutt visste hvor kontoret til Air India var ved Connaught Place, men så bare satte meg av et sted på denne gata. Hvor kontoret til Air India er? En travel forretningsmann tilbød seg å vise vei. Og om det ikke var kontoret til Air India han viste meg, så var det i alle fall et skikkelig IATA-reisebyrå som selger kunden det kunden ber om, og ikke noe annet. Deretter valgte jeg ut en drosje foran et av byens bedre hotell, og spurte om han visste veien til "Ashoka Rock Edict"? "Jeg vet ikke" er en begrepskonstruksjon som indiske drosjesjåfører ikke kjenner til; han visste selvfølgelig hvor det var! Og kjørte, bare for å fortelle meg at det vel egentlig var det store Kalkajitempelet jeg mente. Fram med kartene, og han ble bare mer overbevist, hvis det da ikke var Bahai'tempet jeg mente? For de t var noe alle visste, at det var disse to tingene turister besøkte på denne kant av byen.

Timers kjøring rundt og rundt i Dehlis gater, i mer enn førsti grader, i baksetet på en svart(!) Hindustan Ambassador. Svetten renner, hodet svirrer i varmetåke. Men jeg skulle se Ashokas klippeedikt. Og kanskje Ashokas søyle hvis det ble tid. Hvorfor i allverden Ashokas klippeedikt? Hvis det enda gjaldt Ashokasøylen som står lik en teltpåle i den pyramidelignende bygningen sjah Firoz fikk oppført; den visste de fleste om. En del av Shah Firoz' palass fungerer i dag som hinduhelligdom, bygd av en mulim. Så lenge moderne fundamentalister holder seg unna, er indere vidunderlig pragmatiske sånn. Muslimene ber i friluft i moskeruinen; hinduene inne i gangene hvor de ikke har lov t il å oppholde seg, og de få buddhistene er der som turister. Keiser Ashoka er i dag glemt av alle andre indere enn de aller mest kunnskapsrike. Jo, de vet om Ashoka-løven i Indias riksvåpen. Men ikke hvorfor nettopp denne ble valgt for det nye India. For på en måte kan bare halve historien fortelles når det er den religiøse toleransen og gjensidige respekten som er poenget. For historen ender grusomt. Den har det jo med det. Den unge prinsen som ble keiser Ashoka arvet et stort land sentralt i India. Med våre dagers mål var han en uhyre grusom mann i sin tidligste karriere. Men av og til kan det være rett å tenke seg litt om. Det var en tid uten annen beskyttelse enn en sterk konge. En sterk konge betydde at man betalte "skatt" til bare en herre; ikke til enhver som hadde krefter og våpenmakt nok til å ta det vanlig folk hadde. Og respekt, det fikk en konge ikke ved å være snill og god, men ved å vise sin styrke. Den unge Ashoka viste sin styrke, og etter hvert gikk han til invasjon i nabolandet (dagens Orissa) og underkuet også dette.

Da var det han møtte buddhismen, og innså at hans framferd var dårlig, skadelig, forferdelig. Fra å bruke sin makt til å underkue og underlegge seg, fant han fram til at hans oppgave, hans plikt, var å tjene sitt folk. Og så oppstår det et lovverk, for første gang skrevet ned i steiner der de viktigste kommunikasjonsårene møttes. Et av disse stedene er i Dehli, oppe på en høyde hvor man i sin tid kunne se Jamuna.

Kalkaji -templet i bakgrunnen

Bahaienes verdenstempel i Dehli

En god del av disse lovene eller forskrifene var av praktisk karakter - om bygging og vedlikehold av veier, dyrking av sunn mat osv. Men to peker framover helt inn mot vår tid. Det ene fastlegger kort og godt at religiøs overbevisning er den enkeltes ansvar og rett. Men i tillegg pålegges alle statens tjenestemenn å respektere den tro borgren enn måtte ha. I Europa må vi fram til den franske revolusjon, Fredrik den store av Preussen - og vår egen grunnlov for å finne noe som ligner. Det andre, som vi kanskje bare svakt aner begynnelsen til i vår tid gjennom Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika, var at den sterke keiseren ikke bare sluttet å erobre nabostater, men hogget inn i stein sin bønn om unnskyldning for sine overgrep. Hos oss fortsetter vi å straffe og avsestte, mens keiser Ashoka gikk et skritt lenger: Han forsøkte å rette opp feilene sine.

Jeg vet at ediktet i Dehli ikke er av de mest sentrale, men her var sjansen min til å komme nær et underlig moderne verk fra det vi kaller oldtiden. Så i den uutholdelige varmen, med eksosen så tett i lufta at hvert åndedrag raspet seg nedover i lungene, fortsatte vi å kjøre rundt og rundt; ut for å spørre, inn i bilen igjen. Kartet og guideboka mi ble svart i permene på den ene dagen, der den gikk fra hand til hand.

Vakten på Bahai'-tem plet ristet bare på hodet, men etter enda to runder i området gikk jeg sammen med sjåføren ut av bilen, og ble stående i porten. Ingen hjelp å få? Jo, venter man lenge nok, ringer vakten inn, og vi bleinvitert inn og forbi de vanlige formalitetene. Inn i et kjølig, lyst og vakkert rom med bøker om Bahai på alle språk. Ei indiska dame i sari forsøkte å hjelpe oss, men vi kom ingen vei.

Det begynte å koke i knollen: "Men hvis det er noen som burde vite noe om Ashoka, så er det da dere Bahai'er! Keiser Ashoka var den første som laget lover om religionsfrihet og gjensidig respekt. Er ikke det deres syn også?" Den buddhistiske dyd tålmodighet hadde tatt slutt, den vennlige atmosfæren i rommet var brutt, og det var jeg som var synderen. Men det var effektivt. En telefon, et "just a moment", og mens jeg fant den norske boka om Bahai bak glass litt til venstre for midten av reolveggen, kom en stor mørkhudet amerikaner: "What's the problem?"

Og så vet han jo selvfølgelig hvem keiser Ashoka er, og inderne vet om den arkeologiske utgravningen; noen steiner som ingen er interessert i. Det kan da ikke væære dit vi tenker oss? Umulig! Men det var det. Ned gata, rundt et hjørne, rundt et til ... der skulle det være. Ut og spørre - nei det var forrige avkjørsel. Så rygger sjåføren mot rushtrafikken i Dehli, tilbake og inn, under den konstante tuting som indiske trafikkregler foreskriver. Og framover igjen.

 

Ashokas klippeedikt ved Jamuna ligger bak en høy betongmur. En sprekk i muren som man ikke skal være så altfor overvektig for å presse seg gjennom, over hauger av søppel - og der inne på de solsvidde klippene står et betongtak opp på toppen. Der var Ashokas klippeedikt.

 

Noen unge gutter satt og holdt seg kjølige i skyggen under taket. Var det virkelig slik at jeg lot meg kjøre rundt for å se dette? De hadde sine forslag til hva jeg egentlig var ute etter. Hit kom ingen. "Jo vent litt", sa den ene, "det var noen her i fjor." De lo godt av dumme turister som meg; komme hit for å se på en stein med noen nesten bortslitte ubegripelige tegn, når man hadde Kakaitemplet og Baha'ien es moderne praktbygg!

 

Men jeg sto i den intense heten en time før solnedgang og var et sted hvor keiser Ashoka garantert hadde vært. Og etter all sannsynlighet den eneste som binder meg og Ashoka sammen: Den store læreren, Buddha Sakyamuni. Han må også ha hvilt her på sine vandringer.

 

 

Ashokas klippe-edikt i Dehli

Søppel på veien opp til Ashokas klippe-edikt i Dehli

Ram-tempel 

 

Ashokasøylen i Firoz Shah Kotla (over til venstre)

Moaskeruin i Firoz Shah Kotla (over)

Mann som ber i moskeruinen (venstre)

Ediktene (gjengitt etter India, The Rough Guide):

 

1. Fordømmer slakting av dyr for ofring og festivaler, og forteller i detalj om hvordan hoffet reduserer sitt forbruk fra hundrevis av dyr hver dag til bare to påfugler og en hjort (deer) om dagen.

2. Lister opp import og dyrking av urter, røtter og frukter for behandling av dyr og mennesker, og bygging av landeveier og brønner.

3. Pålegger (instructs) offentlige tjenestemenn (officers) - mahamatraene - om å utføre dharma.

4. Gir flere detaljer om edikt 3.

5. Ber Ashokas undersåtter om å hjelpe familiene til fanger, og å venne kriminelle bort fra å gjøre onde gjerninger.

6. Forteller at Ashoka alltid er tilgjengelig for å gi råd.

7. Anbefaler selvkontroll og renhet, slik at religiøse sekter kan leve i harmoni.

8. Forteller om Ashokas pilgrimsreiser og barmhjertige gjerninger.

9. Oppmuntrer til å praktisere dharma i stedet for ritualer som bygger på overtro.

10. Roser nøysomhet (modesty) som oppstår på grunn av dharma, og fordømmer ære og (glory) berømmelse.

11. Framhever de gode virkningene av dharma.

12. Råder mahamatraene til å utøve (expound) alle religioners prinsipper.

13. Ber om unnskyldning for ødeleggelsen av Kalinga (Orissa).

14. Oppsummerer de tidligere tretten.

Over til høyre: Ashokaløvene.

Til høyre: Ashokas India (grønt).