Biler opp gjennom årene: (Bilder i det vesentligste hetet fra nettet.)

Jeg er "født og oppvokst" i en 1938 Opel Kadett, og dette var den første bilen jeg kjørte. Farge som ny: Mørk blå, nesten blågrønn, senere grå.

Bilen er en forminsket Opel Olympia, og slik en av de første bilene uten ramme. Det er få eksemplarer tilbake, pga. rust.

Godt voksne vil huske den firedørs Opel Olympia som russisk Moskvitsj.

Vår bil hadde stofftak som kunne rulles helt ned bak, slik at bare frontrute, dørramme og sidevinduer var igjen.

Bagasjerommet kunne bare åpnes innvendig, ved å slå ned ryggen til baksetet.

Motor 1200 cc sideventilert. Forbruk på langkjøring ca. 0,7

Bilen ble solgt i 1960, for samme sum som min far ga for den i 1939.

Bilen var under krigen gjømt i høystålet på setra "Engan" innerst i Øksendalen på Nordmøre.

Undersøkelser på åtti-nitti-tallet tyder på at bilen ble fraktet bort fra Fenstad i Nes på Romerike som vrak.

Ja, det er jeg som står der, seint på førtitallet.

Neste bil var en 1929 Ford A -- som russebilen "Raske Anton", Eidsvoll off. Landsgymnas 1963. Opprinnelig farge: Mørk blå.

Etter å ha lånt deler til russetida, ble den levert til skroting.

Forhåpentligvis greide en Ford-entusiast jeg møtte i Tønsberg sommeren 1963 å redde to spesialiteter på denne bilen: Skjermer med plass til reservehjul, og ekshaust-varmeapparat.

Grei bil. Det skulle svært mye til å få den over åtti, og heller ikke denne 3.5-literen brukte så mye over 0,7. Eneste problem for meg, som er bortimot 190 cm, var at ved rygging kunne girstanga komme på feil side av kneet, og da stengte den høyrefoten fra bremsen.

Forden var mørk blå, med reservehjul i skjermene

Deretter overtok jeg familiens røde Skoda Octavia 1960. Bremsene på denne bilen var ikke mye å skryte av, men med pendelaksel var den morsom å kjøre på grusveier -- lett å framprovosere en kontrollert skrens. Motor: 1200 cc; også denne ca. 0,7 på langkjøring.

Bilen til høyre er riktig, men det er ikke min familie

Neste bil var en -- etter den tids mål -- kraftig lys blå/hvit. Taunus 12M Super 1956, med 1500 ccm motor, og så myk fjæring at den "satte seg" kraftig ved gasspådrag. Ikke helt lettstartet, men så var det måneder med under 30 grader den vinteren. Løsning: Ta med batteriet inn. På tross av at vi har fotografier som påviser noe annet, påstår min kone hardnakket at den ikke hadde hvitt tak.

Her stemmer det meste ved bilen, er usikker på detaljer i grillen

Den ble byttet inn mot en ny rød Morris Mini Van, 850 ccm i 1967. Varevognutgaven, med rød farge var bilen som hadde forkjørsrett i Oslogatene den gangen. Kunne løftes ut hvis den ble parkert inne, og jeg har løpt den i gang som en motorsykkel en gang det var nesten førti kuldegrader ved Randsfjorden. På langtur 0,55, men dette var en bil som innbød til høyt turtall og gassen i bånn. Så jeg havna fortsatt som regel på rundt 0,7, uansett hva slags kjøring. Første bil med helårsdekk, Michelin XAS, spesielt importert i 10-tommer ved hjelp av en svoger som i jobben handla dekk i sto

Ekte varevogn, med lufteluke i taket. Vår var mørke rød.

Etter Minien fant jeg en lys blå Vauxhall Viva 1971 demonstrasjonsvogn på Strømmen. En mellommodell mellom HB og HC, med HC karosseri, men sen HB motor. Et mareritt på delelager; det endte alltid med å ta med katalogene ut og kikke (før mikrofichens tid). Med denne dro jeg vår andre campingvogn (Sprite Alpine) fra Molde langs kysten til Asker sommeren 1972. I Romarheimsdalen ("Det går då'kje veg der?"), som min bergenske svigerinne sa) blåste toppakningen. Opelverkstedet på Billingstadsletta var blitt påtvunget Vauxhall, og gjorde jobbene deretter. Bl.a. ramla hjulene nesten av i Lierbakkene, etter en full bremseoverhaling. ("Nei, vi har ikke hatt hjulene av bilen, så det er ikke vår skyld at boltene ikke var trukket til"). Enda en bil som brukte rundt 0,7. Eller er det snakk om min kjøring?

Feil dame, rattplassering og skilt, ellers lik.

Siden vi skulle flytte, ble den byttet i en hvit1972 Vauxhall Victor i 1973. 2,4 liter rekkefirer, som det gikk fint å få ned på ... 0,7 på langkjøring, men som kunne dra en del hvis jeg sto på. Men selv med campingvogn greide den seg omkring literen. Morsomste opplevelser: Å kjøre fra Mercedes og Volvo med campingvogner oppover fra Dombås, og en nederlandsk Renault 4 som stoppa i forfjamselsen da den ble forbikjørt av bil med campingvogn oppover mot vest fra Røldal. En sterkt undervurdert bil i Norge, noe forhandlerne kunne for. I Kristiansand møtte vi et verksted som gikk over bilen og gjorde det etterarbeidet som engelske biler den gangen behøvde. Og så var det minst en kilo gratis skruer medlevert, helt gratis, når en fjernet tepper og matter!

Så vanstelt var aldri Victor'n. Og så var den hvit!

Rundt 1980 ble den byttet i en gul Toyota HiAce diesel kombi. Om Toyota er det bare to ting å si: Gørr kjedelig og fullstendig pålitelig. Morsomste tur: Etter å ha fylt bensin i Sverige, forsøkt å kompensere med tre liter smøreolje, var dieselen utrolig sprek! Ellers var det trege greier.

I 1985 ble den byttet med en hvit Opel Ascona 1.8i. hatchback Det skulle vært en GTI, men leveringstida var for lang, så den kom med blå stripe og uten s-gearkasse. Altså noe mer langbeint. Første bil men innsprøytningsmotor, og elektronikktrøbbel. Samt en bil som måtte ha alu-felger, ellers rista den noe helt forjævelig. Veldig lettkjørt; styrte dit jeg tenkte. Også ved dobbelt unnamanøver (en idiot som skulle opp en gårdsvei til venstre, uten å bruke speil eller blinklys) i gode 100 km/t. Men Opel som kvalitetsbil??? Vel ... Også denne omtrent 0,7 ved normal langkjøring, men mulig å brenne unna langt mer.

Her stemmer alt, unntagen fargen, hvit.

På grunn av bygging ble den byttet ut med en rundt åttimodell VW Transporter, toliter luftkjølt. Sånne ting som en tennplugg som rista løs (et sabla leven) og at den til sist tok fyr og jeg fikk se det kjemilæreren demonstrerte på gymnaset -- at metall kan brenne -- ble farvel med den. Bensinforbruk? Vel det var jo mulig å få den under halvannen liter ...

Min var ikke 4WD, og sparklet på andre steder., samt svart i nederste felt og grill.

Deretter hadde vi to Skoda 120-er. En mørkerød GL og en tomatsuppefarget GLS. Bortsett fra ideen om å sette støpejern topp på aluminium blokk (eller var det omvendt?), og dermed invitere til blåste toppakninger, var det greie biler til rusta tok dem. Kjempebil å komme opp bratte bakker på glatt føre; jeg har kjørt fra firehjulstrekkere som sto og kom ingen vei! Og fin innbrudds-sikring. Men mer statusopptatte naboer krevde at vi bygde garasje og skjulte faenskapen. Gjett bensinforbruket -- jo rundt 0,7!

Lik nummer to. Den første var mørke rød, hadde GLS-grill og doble lykter.

Så tilsa etter hvert helsa servo og automat, og jeg fant en blå eks-verksmester Peugeot 505. Om jeg hadde hatt fordommer mot franske biler (og hvilken nordmann har ikke det?), så forsvant de. Dette var en bil som ble levert med bare vann (ikke frostvæske) fra et verksted, og frøs. No problem, den kjørte greit videre. Så røyk en slange som det var umulig å finne ut av, og jeg kjørte den fra Drammen til Konnerud og ned igjen uten vann. Alt greit nok, til rusta tok den. Bensinforbruk oppunder 0,9 eller sånn.

Vi hadde en blå GL, uten alu-felger. Samt hjemmelakkerte venstredører, pga. Peugeots lakkavflakking på disse modellene.

Først da kom "Den sorte dame", en 93 Citroen XM tdi inn i familien. Og her er normalforbruket (hele året) 0,7, med langkjøring ned mot 0,55. Med campingvogn opp mot (eller over?) maks vekt, går den på rundt literen.

"Den sorte dame", ble i 2006 byttet ut med en 97 varevogn, som nå er bygd om til break.